Isbad er mitt restitusjonsverktøy for kvelder og tidlige morgener

Isbad og badstue er mitt restitusjonsverktøy på kvelder og tidlige morgener ...

Jeg tenkte jeg skulle skrive ned noen tanker om noe som har blitt nesten absurd viktig for meg det siste året. Isbad. Eller kalde dukkerter, eller hva du enn vil kalle det – isbadet mitt fra Swedish Cold er i hvert fall fullt av is. Jeg skjelver fortsatt etter mitt siste femminuttersdukkert, og kroppen min er oversvømmet av endorfiner. Dette er min beretning om en rutine som faktisk får meg til å sove om natten og ut av sengen om morgenen.

Det startet som en av de tingene du prøver én gang, slik at du kan si at du har klart det. Du vet: en venn legger ut et bilde på Instagram med blå lepper og teksten «wow, for et rush», og du tenker, greit, det kan jeg også. Og første gang var akkurat så forferdelig som du kan tenke deg. Jeg sto i isbadet i 45 sekunder, kom meg ut, frøs i en time etterpå, og sverget på å aldri gjøre det igjen.

Så tok jeg et nytt isbad to dager senere. Og det var det.

Det jeg ikke hadde regnet med var hvor mye det ville forandre hvordan kveldene mine ser ut. Jeg jobber mye foran en skjerm, ofte sent, og i årevis lå jeg og stirret i taket om natten med hjernen på 140 prosent. Magnesium, melatonin, blendingsgardiner, alt sammen. Det hjalp litt. Men det som faktisk fikk meg til å sovne var å gå ut på balkongen rundt halv ti, stå i kaldt vann i to minutter, og så komme inn og drikke te.

Jeg vet ikke helt hvorfor isbad fungerer. Folk snakker om vagusnerven og dopamin og at kroppen blir tvunget til parasympatisk hvile etterpå, og ja, sannsynligvis. Men ærlig talt tror jeg at deler av det er mer hverdagslig enn som så. Det er to minutter der jeg ikke kan tenke på noe annet enn å puste. Telefonen er innendørs, jobben er innendørs, alt er innendørs. Det er bare meg og vannet og et ganske klart instinkt om at dette er dumt og at jeg burde stoppe.

Og det, tror jeg, er der poenget ligger. Man øver seg på å holde seg til noe ubehagelig uten å stikke av. Man merker det senere, i andre deler av livet.

Morgenen er en helt annen historie. Om kvelden er isbadet en måte å slappe av på. Om morgenen er det ren drivstoff. Jeg står opp rundt klokken seks, går rett ut i bare undertøyet mitt (jeg tror naboene har sluttet å reagere), går inn og teller sakte til nitti. Når jeg kommer inn igjen, er jeg våken på en måte kaffe aldri har klart. Det er heller ikke den nervøse kaffeårvåkenheten, men noe roligere. Som om noen har skrudd opp kontrasten i verden.

Det jeg har lært er å ikke overdrive. Jeg holdt på å gå for langt i januar – fem minutter, seks minutter, og konkurrerte med meg selv. Det er ikke poenget. To minutter om kvelden, halvannet minutt om morgenen. Mer enn det, og jeg fryser rett og slett, og da er det ikke lenger restitusjon, det er bare ubehag jeg kan slå. Det er en annen sport.

En ting til. Jeg tar ikke et isbad hver dag. Jeg vet at det er en kultur her hvor folk kjører 365-dagers strekker og legger ut daglige klipp, og det er greit for dem, men jeg har lagt merke til at kroppen protesterer når det blir for mye. Noen uker er det fire ganger. Noen uker én gang. Når jeg er forkjølet eller er skikkelig sliten, hopper jeg over det. Det er ikke en prestasjon, det er et verktøy, og verktøy bør brukes når de trengs.

Hvis noen som leser dette vurderer å starte med isbad: start med tretti sekunder. Pust sakte. Kom deg ut når det begynner å føles virkelig galt, ikke bare vanskelig – det er en forskjell.

Jeg vet at dette høres ut som alle andre innlegg om isbad på internett, og jeg har prøvd å unngå det. Men sannheten er at det er en av de få tingene jeg har prøvd de siste ti årene som faktisk har gjort en forskjell for både kveldene og morgenene mine, uten bivirkninger og uten at jeg trenger å tenke på det som en behandling. Det er rett og slett en del av dagen nå. Som å pusse tennene, bare våtere.

Og nei, jeg har ingen blå lepper på Instagram. Men jeg vet at jeg føler meg bra og sover godt når jeg har tatt et isbad.