Isbad er mitt verktøy for restitusjon om kveldene og tidlige morgener

Isbad og badstuer er verktøyene mine for restitusjon om kveldene og tidlige morgener ...

– Jeg tenkte jeg skulle skrive om noe som har blitt nesten latterlig viktig for meg det siste året. Isbad. Eller kalde bad, eller hva du enn vil kalle det, isbadet mitt fra Swedish Cold er uansett fylt med is. Jeg skjelver fortsatt etter mitt siste 5-minutters isbad, og kroppen min pumper med endorfiner! Dette er historien min om en rutine som faktisk får meg til å sove om natten og stå opp om morgenen.

Det startet som noe man prøver én gang for å kunne si at man har gjort det. Du vet, en venn legger ut et bilde på Instagram med blå lepper og teksten «wow, for et kick», og du tenker: Jaja, jeg kan også gjøre det. Og første gang var akkurat så forferdelig som du kan tenke deg. Jeg sto i isbadet i 45 sekunder, kom ut, frøs i en time etterpå, og sverget at jeg aldri skulle gjøre det igjen.

Så tok jeg et isbad igjen to dager senere. Og det var det som skjedde.

Det jeg ikke hadde forutsett var hvor mye det ville forandre hvordan kveldene mine så ut. Jeg jobber mye foran en skjerm, ofte sent, og i årevis lå jeg og stirret i taket om natten med hjernen på 140 prosent. Magnesium, melatonin, blendingsgardiner, alt det der. Det hjalp litt. Men det som faktisk fikk meg til å sovne var å gå ut på balkongen rundt klokken 21:30, stå i kaldt vann i to minutter, og så komme inn og drikke te.

Jeg vet ikke helt hvorfor isbad fungerer. Folk snakker om vagusnerven og dopamin og at kroppen blir tvunget inn i parasympatisk hvile etterpå, og jada, jada. Men ærlig talt, jeg synes noe av det er mer banalt enn som så. Det er to minutter der jeg ikke kan tenke på noe annet enn å puste. Telefonen er inne, jobben er inne, alt er inne. Det er bare meg og vannet og et ganske klart instinkt om at dette er dumt og at jeg burde stoppe.

Og det er der poenget ligger, tror jeg. At man øver på å bli værende i noe vanskelig uten å løpe vekk. Det viser seg senere, i andre deler av livet.

Morgenen er en helt annen historie. Om kvelden er isbadet en måte å roe seg ned på. Om morgenen er det ren drivstoff. Jeg står opp klokken seks, går rett ut i bare undertøyet (naboene har sluttet å reagere, tror jeg), går inn, teller sakte til nitti. Når jeg går inn igjen, er jeg våken på en måte som kaffe aldri kunne oppnådd. Det er heller ikke den vaklende kaffeårvåkenheten, men noe roligere. Som om noen har skrudd opp kontrasten i verden.

Det jeg har lært er å ikke overdrive. Jeg gikk for langt i januar – fem minutter, seks minutter, begynte å konkurrere med meg selv. Det er ikke poenget. To minutter om kvelden, halvannet om morgenen. Mer enn det, og jeg fryser bare, og da er det ikke restitusjon lenger, da er det bare ubehag jeg kan overvinne. Det er en annen sport.

En ting til. Jeg tar ikke isbad hver dag. Jeg vet at det er en kultur rundt dette der folk har 365-serier og legger ut daglige klipp, og det er greit for dem, men jeg har lagt merke til at kroppen min forteller meg når det er for mye. Noen uker er det fire ganger. Noen uker er det én. Når jeg er kald eller veldig utslitt, hopper jeg over det. Det er ikke en prestasjon, det er et verktøy, og verktøy bør brukes når de trengs.

Hvis noen som leser dette vurderer å ta et isbad: Start med tretti sekunder. Pust sakte. Gå inn når det begynner å bli skikkelig ubehagelig, ikke når det er vanskelig, men når det er galt. Det er en forskjell.

Jeg vet at dette høres ut som alle andre artikler på internett om isbad, og jeg har prøvd å unngå det. Men sannheten er at det er en av de få tingene jeg har prøvd de siste ti årene som faktisk har gjort en forskjell, morgen og kveld, uten bivirkninger, og uten at jeg trenger å tenke på det som en behandling. Det er bare en del av dagen nå. Som å pusse tennene, bare vått.

Og nei, jeg har ikke blå lepper på Instagram. Men jeg vet at jeg føler meg bra og at jeg sover godt etter å ha tatt et isbad.